Sør-Amerika 1987/88 - på jakt etter spenning
Turen til Sør-Amerika ble forberedt med spansk-kurs, men jeg var rimelig hjelpeløs i Venezuela. På grunn av at vi måtte fly rundt orkanen Gloria over Atlanteren kom vi for sent fram til Miami til å rekke flyet videre til Caracas. Så vi måtte vente et døgn i Miami på Pan-Ams regning. Vel framme i Caracas fikk vi heldigvis tak i bagasjen. Den hadde nemlig klart å komme med det flyet vi ikke rakk på grunn av immigrasjons og tollkontroll.
Vi hadde med en skrivemaskin som skulle til Guayaquil i Ecuador. For å slippe å dra på den dro vi innom ambassaden i Caracas og fikk parkert både den og alt fjellutstyret vi ikke hadde bruk for i Venezuela. Vi ble svært godt mottatt på ambassaden og vi hadde stor glede og nytte av å stikke innom de fleste diplomatiske stasjoner Norge hadde langs ruten. Den gangen var det ikke så mange ute og reiste så det var vel en hyggelig avveksling for dem også.
Venezuela
Vi startet med aklimatisering på Isla de Margarita. Slappet av roet ned før vi tok oss inn til Canaima via Ciudad Bolivar ved Orinoco elven. Angel falls var det som dro oss inn i nasjonalparken. På veien inn tok flyveren oss rett opp til Angel falls med en Boing 737. Jeg hadde følelsen at vingene ville treffe fjellet når som helst. For sikkerhets skyld fløy han ut og inn igjen for at alle skulle få se. Flyplassen var bare en asfaltstripe i jungelen. Og terminalbygget kun et lite tak. Canaima var så tilrettelagt og velorganisert at jeg kunne hatt med bestemor på turen. Et hyggelig sted dersom man vil se jungel på en komfortabel måte. Fra Canima fløy vi tilbake til Caracas og bodde i en småby ved kysten noen dager før vi fløy videre til Ecuador.
Quito
Ikke visste jeg da jeg ankom Quito at dette skulle bli den byen utenfor Europa jeg skulle komme til å tilbringe mest tid i. Det første vi gjorde var å stikke innom konsulatet og kvitte oss med det meste av bagasjen, inklusiv den 7 kilo tunge skrivemaskinen. For overnatting dro vi til et anbefalt sted i gamlebyen, men lærte etterhvert at det var bedre å bo midt mellom det nye sentrum og gamlebyen. Dagen etter dro vi til Otavalo for å overvære "dia del muerte" og markedet. Ble der over helgen og dro tilbake til Quito for å gå to uker på språkkurs. Med personlig lærer gikk det fort å komme inn i språket. I tillegg leste jeg spansk så ofte jeg kunne og noterte flittig. Så det gikk ikke lang tid før jeg begynte å bruke språket aktivt og da akslererte læringene ytterligere. Da vi dro videre var kunnskapene tilstrekkelig til at vi ikke hadde praktiske problemer som følge av språket.
Baños
Turen til Baños gikk med tog via Riobamba. På toget traff vi en gjeng AIESEC studenter. Noen av disse har jeg fortsatt kontakt med. Fra Baños var målet Tungurua. En vulkan på rett over 5000 meter. Det er den tøffeste påkjenningen jeg har utsatt kroppen min for. Vi hadde fått det rådet at dersom været var fint på ettermiddagen så ville det være dårlig neste dag. Så vi la bare fra oss unødig utstyr på hyttapå ca. 3800 meter og gikk videre. Turen opp var helt fantastisk! Hadde følelsen av å være på verdens tak med en uttrolig utsikt. Norske fjell blir bare småhauger i sammenligning. Vi måtte snu ca. 100 meter under toppen for å kunne nå ned igjen i dagslys. Men det gjorde ingenting. Nedturen gikk fort. Det meste er sand og det var som å hoppe ned en uendelig lang sanddyne. Så det som hadde gjort oppturen slitsom gjorde nedturen morsom. Litt for morsom for min del, for jeg klarte å skade kneet. Vi overnattet på hytta sammen med 2 israelere, 2 franskmenn og 2 svensker. De andre gikk mot toppen dagen etter. De nådde opp, men gikk i tåke hele veien. Så guidens råd hadde holdt stikk.
El Oriente - Amazonas
Å kjøre ned fra Baños og inn i "el Oriente" med buss var en opplevelse. Man befinner seg helt inn ved foten av Andesfjellene og likevel dypt inne i jungel. Da vi kom fram til Tena var siste forbindelse til Misahualli gått. Men vi hadde flaks og fikk haik med en som skulle dit. Vi sto bak på lasteplanet av en pickup og kjørte på smale veier gjennom jungelen fram til Rio Napo. Det at strømforsyningen til Misahualli ikke fungerte gjorde det bare bedre. Vi tok inn på et lite sted og traff en gjeng andre reisende som også hadde tenkt seg videre. Dagen etter tok vi "rute-kanoen" til Puerto Francisco de Orellana, eller Coca som alle kaller byen. Det var som å komme til det "ville vesten" for 100 år siden. Gatene var laget av jord og fortauer av treverk. Byen har flyplass og er full av oljearbeidere på vei til og fra feltene inne i jungelen. Vi ville videre inn i jungelen og klare å få hyret en kano som kunne ta oss ned til Hacienda de Primavera. En liten farm som drev litt turvirksomhet ut i jungelen. Da vi kom fram fikk vi vite at det var en gruppe på vei inn samme kveld. Etter å ha fått høre hva det hadde opplevd i jungelen bestemte vi oss for å droppe videre utforskning den veien. De hadde ikke sett noen dyr og var oppstukne av mygg. Prisen de forlangte for noe vi kunne få nok av i Nordmarka var helt hinsides. Så dagen etter satt vi på elvebredden og regelrett haiket. Etter noen timer kom det en kano forbi som tok oss opp til Coca. Hellet sto oss bi den dagen. Det var ikke plass på noe fly før om en uke, men den første bussen fra Coca til Quito på over 5 år kom kjørende mens vi sto opprådde i veikanten og lurte på vi skulle ta oss til. Veien var blitt vasket ut av el Niño i 1983 og først nå var den blitt reparert med hjelp av den amerikanske hærens ingeniørtropper. Jeg har aldri opplevd å se så mange smilende og vinkende mennesker langs veien. Omsider var forbindelsen gjennopprettet.
Guayaquil
Vel tilbake i Quito var det ingen tvil, neste stopp Galapagos. Vi stakk innom konsultatet og plukket med oss skrivemaskinen og tok først buss til Guayaquil. Der tok vi inn på det mest kakelakkbefestede hotell jeg noensinne har bodd på. Men da vi dro for gardinene om morgenen så vi rett over gaten på trykkeriet til en av de vi hadde truffet på toget til Riobamba. Han inviterte oss til bo hos ham. Så var det å finne en måte å komme seg til Galapagos. I guideboken sto det noe om et rederi som tok passasjerer selv om det strengt tatt ikke var lov. Så vi stakk innom kontoret og fikk plass på båten som skulle gå neste morgen. Deretter ruslet vi rundt i byen og dro til leiligheten hvor vi trodde vi skulle sove den natten. Men slik gikk det ikke. Vi dro først ut og spiste en overdådig middag og deretter på en Peña. Der var det sang og dans til uti de små timer. Så avsluttet vi med nachspiel i leiligheten før vi ble fulgt ombord sånn i 5-6 tiden på morgenen.
Galapagos
Vi var langt til havs før vi kom til oss selv igjen. Turen skulle ta 72 timer, men med et par motorstopp ble det 82 timer før vi gikk i land i Puerto Ayora. Den gang en liten pitoresk havn med noen få tusen innbyggere og Charles Darwin forskningsstasjon. Nok en gang smilte fortuna til oss. Vi hadde ikke mer enn gått i land så traff vi noen vi hadde truffet i jungelen. De var klare til å leie en båt, men manglet akkurat oss for å være fulltallige. Så 11 stykker fra 9 forskjellige land leide båt med mannskap som skulle ta oss rundt på øyene.
Det ble en uforglemmelig rundtur på de viktigste av øyene. Jeg har skannet
noen bilder fra de 13 rullene med slides jeg tok. Vi bodde ombord i åtte dager. Den eneste feilen vi hadde gjort i kontrakten var at vi ikke hadde sagt noe om maten. Så det ble fisk og bananer til alle
måltider, men det smakte godt. Vi gikk i badebukse døgnet rundt og når vi skulle gå i land så var det ikke plass til alle i lettbåten i en runde, så en del av pleide å svømme i land. Kamera og sko gikk med lettbåten inn. En av kveldene
var jeg ute og svømte med sjøløver. Kapteinen hadde lånt meg en vanntett lykt. Det var morsomt å leke med dem helt til noen ropte hai! Aldri har jeg kommet meg ut av vannet kjappere enn da. Jeg hadde sett noen småhai tidligere på dagen,
så jeg hadde ingen grunn til å tvile der og da. De andre holdt på å le seg skakke av min hurtige sortie. Dyrelivet på Galapagos er unikt på alle måter og lar seg vanskelig beskrive på noen linjer.
Vi hadde reservert plass på samme lastebåten tilbake til land. Vi skulle møte på kaia klokken 19:00, så skulle de hente oss med lettbåt. Vi hadde vært så lenge i latinske land at når avtalen var 19:00, så var det ingen grunn til å være der før. Vi var der ett minutt på. Båten lå til anker ute i bukta og vi forholdt oss rolige og synlige på kaia. Forsøkte å signalere ut med en lommelykt uten at det ga noen respons. Etter en stund slukket de dekkslyset, dro ankeret og forsvant rundt neset. Vi sto der og lurte på om dette var en manøver de gjorde for at ingene skulle oppdage at de tok passasjerer. Men, nei ingen lettbåt kom og båten forsvant. Vi løp bort på kontoret til havnevakta og fikk låne radioen. Men de svarte ikke på noen av de internasjonale nødsfrekvensene. Så vi måtte luske slukøret tilbake til pensjonatet til frau Angelmeier og be om husly. Noen måneder senere fikk vi rede på at båten hadde fått totalt maskinhavari på vei inn til land og hadde blitt liggende å drive i Stillehavet i fjorten dager. Så sjelden har noen hatt en heldigere akterutseiling. Vi fikk plass på flyet tilbake til Guayaquil tre dagere senere. Så selv om det var litt dyrere, så var det ihvertfall mer behagelig.
Peru
I Ecuador hadde vi hatt mye flaks og det meste hadde gått vår vei. Vi hadde truffet mange andre reisende som kom fra Peru og alle advarte oss. Men vi skulle jo sydover og ville ikke gå glipp av Peru. Etter en lang og støvete busstur kom vi fram til grensen og der startet det. Først skulle de se alle pengene våre. Det var vi blitt advart mot, så vi viste dem bare reisessjekker og kredittkort. En annen av passkontrollørene skulle ha ekstra penger for å signere innreisepapirene ellers fikk vi vente til neste dag. Vi lot som vi ikke kunne spansk og bare smile og nikket. Da kameraten min fylte inn tittelen sin, politifullmektig (på spansk; avocado de policía) fikk pipen en annen lyd. Vi ble smørblidt ønsket velkommen til landet. På en pickup truck vi fikk haik med ble kameraten min frastjålet lommeboken sin. Da vi kom inn til byen var det en guttunge som forsøkte å stjele en bag. Og som det ikke var nok, så var det ikke vann noen steder og flybilett til Lima var ikke å oppdrive. Skitne og slitne fikke vi omsider tak i bussbiletter. Det som skulle være en 22 timers busstur ble til nærmer 30. Og jeg fikk et kraftig anfall av "Inka quick-step" på veien. Da vi omsider kom oss til Lima var vi enige om at det kunne ikke bli verre! I Lima snudde lykken og vi hadde et morsomt opphold der. Vi valgte å ta flyet til Cusco for å slippe 3 døgn på buss.
Camino de Inca
Cusco er en hyggelig by. Vi feiret julen der sammen med 4 svensker som vi hadde møtt tidligere på turen og som vi gikk på i Cusco. Etterhvert ble vi en temmelig stor gruppe
"travelers" som stadig hadde kontakt og 2. juledag tok vi toget til km 88. Togstoppet har ikke noe navn, men det er der "Camino de Inca" starter. Den første dagen gikk med til å komme opp mot det første passet. Det var småyr og tåke
så vi slo leir litt før toppen pået egnet sted. Dagen etter var været bedre og vi fikk med oss to store og noen mindre ruiner. I den siste av dem, Puyupatamarca slo vi leir blant ruinene. Teltet vi hadde leiet i Cusco var ikke av de
beste, så da det kom en liten storm i løpet av natten ble teltet blåst flatt. Vi tok sekkene, la noen steiner på teltet og løp ned i en liten hule jeg hadde sett litt lenger nede. Jeg våknet kald og stiv før solen sto opp. Været hadde
lettet og jeg fikk på meg støvlene og gikk opp på fjelltoppen ovenfor. Det var et fantastisk skue å se solen stå opp over Andesfjellene. En rekke snøkledde fjell gjorde at jeg fikk et snev av hjemlengsel. Vi fikk i oss en slags frokost
og gikk videre. Rundt lunch var det blitt varmt og vi stoppet og fikk tørket klær og utstyr. Det siste stykket fram til Machu Picchu er stupbratt. Det er laget en tunnel og en bro på vanskelige steder og veien er stort sett bare 1/2
meter bred med hundrevis av meter ned til elven. Å komme over kanten og se ned på Machu Picchu er en opplevelse. Alle turistene som har kommet opp med toget har liksom ikke rett til å være der. De har ikke gjort det på riktig måte.
Det var blitt sent på dagen så vi tok oss ned til Aguas Caliente for å overnatte der. Jernbanesporet går der man normalt ville lagt hovedgaten med resturanter på begge sider. For å sette en ekstra spiss på det var strømmen gått, så
alt var opplyst med stearinlys. Aguas Caliente har som navnet indikerer varme kilder. Det gjorde godt å hvile såre lemmer i det varme vannet. Dagen etter dro vi opp igjen til Machu Picchu for å se det ordentlig. Og på kvelden tok vi
toget tilbake til Cusco. Jeg har samlet
noen bilder som er skannet fra slides. Dessverre blir de ikke like gode i digital form. Ihvertfall ikke med den skanneren jeg brukte.
Titicaca - Bolivia - La Paz
Nyttårsaften ble feiret i Cusco før vi, en gruppe på borti 15 mennesker sammen reiste til Puno og Titicaca sjøen. De flytende øyene bygget opp av siv var vi innom og så folk som brukte båter av papyrus. Lenger ute lå "vanlige" øyer. Etter noen dager på en av de øyene dro vi videre til La Paz. Å komme over den bolivianske høysletten med buss til La Paz er ut underlig syn. For byen ligger ned i en slags kløft eller ravine. Den starter på ca. 4000 meter og går nedover. Det er den eneste byen jeg kjenner der de fineste strøkene i byen ligger lengst ned. Jeg var syk og sengeliggende det meste av oppholdet og mitt forhold til byen ble preget av manglende form.
Chile
Turen videre til Chile gikk med buss. Det var en liten buss, slike som brukes til bytrafikk. Vi skulle til Arica helt nord i Chile. Noen hadde sagt at veiene var dårlige, men det var helt feil. For det var nemlig ikke veier i det hele tatt. Mye av natten kjørte vi på fjellet der kun noen hjulspor fra tidligere turer viste hvor det var mulig å komme fram med bussen. Det gikk bra og vi kom fram til grensestasjonen der vi ble nøye kontrollert av "los Carabineros". Pinochet var fortsatt president og det var med litt blanede følelser vi tok oss in Chile. Turen ned til havet gikk i en moderne buss og vel framme i Arica hadde vi følelsen av å komme hjem til Europa. Vi skulle haike ned til Santiago de Chile hadde vi bestemt. Det skulle både hjelpe oss å spare penger, samt at det ga oss mulighetene til å snakke med folk. I nord gikk det rimelig greit, men jo nærmere vi kom sentrum jo vanskeligere ble det. Så vi endte opp med å ta buss store deler av strekningen. Og istedet for å ta bussen Arica-Santiago direkte på 24 timer brukte vi over 50 timer på turen. Mesteparten av tiden sto vi i grøftekanten og så bilene rase forbi. Etter to netter med minimal søvn var det godt å få en seng.
Zona de los lagos
Vi var noen dager i Santiago før vi dro ned til Viña del mar en tur. Selv om det var januar og midt-sommer var det forholdsvis kaldt. Humbolt strømmen fra Antaktis kjøler ned langs hele kysten opp til Galapagos. Fra Santiago tok vi toget sydover til Puerto Mont. Det er det eneste toget jeg har reist med som hadde kino ombord. Vi så Top Gun med Tom Cruse slingrende på et tog sydover i Chile. Fra Puerto Mont hadde vi satt oss fore å ta oss over til Agentina via det som kalles zona de los lagos eller Lake District på engelsk. Alle skryter sånn av det området, men ærlig talt det var omtrent akkurat som Nordmarka, så for oss var det som å ha reist til andre siden av kloden bare for å finne et sted som var som hjemme. Det var jo litt underlig å plukke bringebær i januar så noe var jo omvendt. Guideboken var litt uklar på transporten gjennom området. Det gikk båter over flere av sjøene, men landeveien mellom var ikke akkurat frekventert med busser. To ganger la vi i vei på det som så ut til å kunne bli fotturer på mange mil. Med alt vi hadde kjøpt i Peru og Bolivia var oppakningene blitt opp mot 30 kilo så vi vil ha brukt en stund dersom vi ikke hadde vært heldige blitt plukket opp av passerende biler.
Barriloche
Barriloche i Argentina er nesten som å komme til Sveits. Fjellene er ikke så imponerende, men byggestil og alpininteressen, samt sjokoladen har de. Men, som sagt det var januar og midt på sommeren så vi måtte nøye oss med å en forstilling av hvordan det kunne være i sesongen.
Jeg foretrekker å reise med tog hvis det er mulig, men da vi fant ut at toget tok nesten dobbelt så lang tid som bussen til Buenos Aires så fikk prinsippene vike. Vi tok bussen over pampasen. For en som er vant med fjellandskap er disse endeløse slettene alltid litt monotome og fort kjedelige. Så vi ble sittende å snakke med to studenter fra den dominikanske republikk.
Buenos Aires
I Buenos Aires dro vi til ambassaden og det viste seg at jeg halvveis kjente førstesekretæren fra min tid i Bergen. Så vi ble godt mottatt og fikk plassert alt av fjellstøvler, soverposer og ikke minst alle ting vi hadde samlet på oss der. Så når vi dro videre retning Rio de Janeiro så hadde vi bare små bager.
Rio de Janeiro
Tidsplanen for reisen var lagt opp slik at vi skulle komme til Rio til karnevalet. Underveis hadde vi avtalt med en rekke mennesker at vi skulle møtes utenfor hovedpostkontoret mellom 11 og 12 lørdagen helgen før karnevalet startet. Og vi rakk fram på fredagenskvelden, så det var bra timing. Da vi møtte opp traff vi mange kjenninger og det viste seg at noen av dem hadde kommet tidligere og allerede leiet en leiglighet på Copacabana for to uker. Totalt ble vi 12 mennesker som delte en 4-roms leilighet og hadde mye morro. Dessuten ble vi jo kjent med andre tilsvarende grupper i området så kontaktnettet ble stort. Rio var beryktet for sin kriminalitet så vi gikk på konsulatet og la fra oss verdisaker vi ikke trengte. Konsulen kjøpte argumentet med at det var bedre at vi kom og hentet våre egne penger når vi var blitt ranet, enn at vi kom og lånte hans.
