|
DEN GAMLE HAVEN Erindringer fra Tjølling
prestegård av Ruth Lea Hausken (Artikkel i
Østlandsposten, Larvik) Den var hverken sirlig eller
så velholdt den gamle haven, men du verden så stor. Mor påstod det tok ti
minutter å gå rundt i alminnelig gange, og sikkert er det, det var umulig å
høre det om en var nederst i haven, når en av den store familien, med sine
egentlige ikke lave stemmer, brølte middag eller telefon. På Vollen hørte de det
utmerket! Vi kom ikke inn gjennom noen
fin port til haven, nei vi gikk trolig gjennom «lågen». Gammel og primitiv var
den, men den koseligste port noen har hatt. Den førte inn til Jasminlysthuset
som aldri ble brukt. Det blomstret og duftet og gjorde ellers sin store nytte
ved å skjerme familiens unge når det siste godnatt skulle sies. Ingen streng gartnerhånd
passet på å holde de forskjellig blomstersorter til sin bestemte plass, nei i
den store haven seiret de stort, de mest livsglade og kraftige blomstene! Det
eneste vi sørget litt over var at den hvite erantissen nesten tok luven fra de
store deilige fiolene. For aldri har fioler duftet som dem! De kom så tidlig -
like etter at sneen var smeltet i sydveggen, de var som en hilsen når vi kom
hjem, det var som de ville si: « Vi er de første - men bare vent» Så kom de
slag i slag, både de ville og de kultiverte, først var det den gule vårkålen
som lå som et dekke over alleen, løvetannen var ikke borte den heller, den
lyste av frodighet og glede. På øya kom blåveisen, den tror jeg ikke riktig
trivdes, for jeg kan aldri huske den formerte seg noe, den fulgte ikke med i
tempoet, den syntes vel den gjorde nok når den hvert år kom med sin lille
hilsen Ja, den øya den var nok
ingen ordentlig øy, men et minne om gamle dager med rommeligere forhold. Andedammen
har nok alltid vært der, og for å sette en spiss på hadde den gamle prest rett
og slett gravd dype grøfter rundt en firkant med ordentlig bro over. De gamle
fortalte en gang hadde broen vært fin med flettet rekkverk, men da vi kom var
den avgjort enkel! Vi hadde ikke ender i dammen, men vi hadde da gjess som fikk
lov å lære sine gule små nøster den første leksjon i svømming. Men nå er det jo
det med gjess at de skal helst ikke være så meget i vannet for å bli en fin
Mortensgås, så mitt tydligste minne om gjessene er fra tunet hvor de førte et
sant enevelde. De var ofte verre enn sinte bikkjer, nåde dem som ertet dem og
kom for nær, de fikk seg noen ordenlige slag av vingene. Men tilbake til haven, for
det var haven denne gang. Ingen tenker vel på den haven uten å sende en
spesiell tanke til alleen! For det var nøttealle rundt den store haven. Den var
deilig fra vi om våren måtte rake den ren for blader og så brenne bråte. Den
lukten av bråte om våren!! Vi skulle finne plasser til bråtebrannene hvor ikke
brennplassene vistes, men hvordan det var eller ikke, jeg synes jeg husker hele
sommeren igjennom disse runde, svarte flekkene som tydelig fortalte om vårens
bråtebrann. Det er ikke så lite å holde
en nøtteallé, den skal beskjæres og klippes og kvisten skal vekk. Ekornet var
flittig hjelper med nøttene, så det klarte vi fint! Men likevel, alleen var
liksom halve haven, den var som et lite eventyr fra tidligste vår til varme
sommerdager, for det var der den gang.! Da var det en lise å gå i alleen, og så
måneskinnskveldene utover høsten! Det er ikke få par som ned
gjennom tiden har svermet i alleen, og alle husker vi nok den forunderlig
stemningen av uvirkelighet som en bare kan føle når en er ganske ung og
forelsket, denne følelsen av å være skjermet for allverdens nysgjerrige blikk,
helt alene. Men ikke alle var like
henrykt for måneskinnet, det hendte at glade ungdommer som synes de godt kunne
smake litt på all den gode frukten, fikk seg en ordentlig støkk, for det hendte
virkelig de ble knepet av mor og far på deres tur i alleen, men aldri røpet de
dem med et ord til oss barn. Ellers slapp vi å synke hen
i grublerier i haven, hverdagen var såmen virkelig nok. Grønnsakeehaven var
ikke liten til en stor husholdning. Dengang gikk det an å få hjelp til de
tyngste takene, for det var ikke noe lett arbeid å fordele all gjødselen som
var kjørt ned på vinterføre og lå i store hauger og ventet på å bli spadd ned. Var våren fin skulle det
meste av frøet være i jorden 17. mai, da lå de store og snorrette «sengene» og
bare ventet på sol og varme. Fruktblomstringen, ja den
var et syn! De var ikke nettopp dvergtrær de gamle eple-, pære- og
kirsebærtrærne, nei de ruvet med mektige kroner. Kanskje er det tiden som
forgyller, men for meg står det som de hvert år var sellende fulle av skjære
blomster. Alle stod de på teppe av hvitveis, ikke små beskjedne hvitveis, nei
takket være sin gode jord, var de store og lysende annemoner. Ja, i
blomstringstiden var haven skjønn,et eneste fortrollet eventyr i hvitt, bare
syrenhekken foran huset kastet sin stenk av farge i alt det hvite. Sommeren var travel og ofte
har nok både voksne og barn sukket over haven og ønsket den meget mindre, for
det var ikke bare alleen av hassel, nei det var såmen alleer av rips og
stikkelsbær også, og de skulle plukkes! Bærtiden, jeg synes enda jeg ser alle
de koselige og pene gamle konene med tørkle på hodet for solen og store kurver
på armen! Tar jeg ikke helt feil tror jeg de fikk 10-15 øre pr bismerpund de
første årene. Men hygge var det med
arbeidet. Ripsen var stor og fin, solen varmet og passiaren den gikk, i
kontoret sto mor og veiet kurvene på bismervekt og skrev opp. Bringebærene
måtte i kurver, og kirsebær og moreller fikk ungdommen klare. Så var det å gjøre alt
ferdig til torvs, alt måtte være klart til å settes på langkjerre om morgenen, så
det bare var for Betzy å komme avgårde når «Kora» var forspent. Neste dag var
spenningen, når Betzy og «Kora» kom hjem, om alt var solgt og hvor meget vi
fikk i år. Ja travelt var det særlig
for mor med den store have og så huset fullt av gjester hele sommeren, men det
skulle så være, liv var der og mye hygge. Sommeren den gikk som en røyk, og så
var frukten der før en riktg hadde fått summet seg. De kom slag i slag,
sommerepler, gråpærer og gravensteiner, foruten en mengde epler med personlige
navn som gjorde at det ble omtrent som venner der kom igjen. «Kunnskapens tre»
var merkelig nok et morelltre, hvorfor visste ingen riktig, et er i hvert fall
sikkert, de måtte ikke spises av havens unger, de var deilige og store og ble
solgt. Vi hang i trærne noen hver og høstet frukt, mest epler, la i flisefat, bar opp og la i hyller i «kontoret» og kjelleren, hyller som stuegulv. Enda kan jeg kjenne den duften som slo mot oss når vi skulle inn i «kontoret». Ja, vi slapp fruktrasjonering der i gården! Enkelte år var det helt overveldende, og vi visste ikke hvor vi skulle legge alle eplene, det var ikke som nå å sende all den overflødige frukten til saftpresseri, nei det gikk til torvs og ble sendt i kassevis til familie og venner, gitt bort og solgt i 5 og 10 litermål fra «kontoret». Spise frukt gjorde vi så det forslo, og skolevesken fullere av epler enn bøker står som et hyggelig minne. Dette var en liten hilsen
til den gamle haven fra oss som var så lykkelige å kalle den vår i 15 år,
kanskje var vi de siste på skansen som fikk oppleve litt av den gamle tid. Dengang
gikk det enda an å få hjelp, da kunne man enda glede seg over arbeidet. Vi var
glade i haven, vi følte at her hadde familie etter familie lagt ned arbeid og
kjærlighet og så meget av deres glade ånd fulgte haven. Ruth Lea Hausken |