TALE TIL INGEBORG LEA PÅ HENNES 70 ÅRSDAG I 1938.

Talen ble holdt av hennes søster Sigrid Thorkildsen. Hun var tyve år yngre enn sin søster og tre år eldre enn Ingeborgs eldste sønn.

Til Ingeborgs 70 årsdag

Jeg minnes grant fra mine barndoms år

en langstrakt gulmalt prestgård

med tunet gresskledt - fullt av hygge

fjøs og stabbur i fjellets skygge

Bak bislagstrappen lå drengestuen

med springvannskraner og ild på gruen

Mot syd lå haven på stenet grunn

den trosset dyrking til siste stund

Men hvert et sted både ute og inne

de gjemmer på glade og gode minne

fra Karl var prest og Ingeborg frue

og fylte med unger og gjester hver stue

Det var ei begrensning i moderne forstand

skjønt prestegården var full av sand

og embedet selv var magert nok

vi merket aldri de hadde det smått

Deres gjestfrihet var absolutt og ukrenkelig

et prinsipp for prestens pung betenkelig

For gjestene derimot en herlig fornemmelse

Vi møtte derfor så sorgløse opp

familie og venner i sluttet tropp

Med sjøsykens kvalme på Agnefests brygge

vi hilste på Brunen og følte oss trygge

Ja Ola og Brunen de virket tilforladelig

De ruslet de tre mil i skrittgang bedagelig

alvorlig og så grundig som kunne det gå galt

for hvert unødvendig skritt eller ord som ble talt

De hentet oss ofte til julefest

tre mil i sluffen med lukt av hest

med sneen spøkelsesaktig kold

med stillheten dyb som fra heden

Med stivfrosne lemmer og rimskjegg rundt munn

mens stjernen blinket på blåsvart bund

vi lengtet til prestgårds mat og varme

til Karls og Ingeborgs åpne arme

Eller vi kjørte i solskinn og sommer

Ut av karjolen når Kvåsbakken kommer

ja, for minste kneiken, Brunen stanste

snudde på hodet - om ikke vi sanste?

Vi tumlet ned av dump og av skrin

i grunnen villig og uten grin

for blåbær der vokste og blomster vi fant

bak busken vi dukket så koselig iblandt

Ja - veien står festet i hundrede av billeder

og middag blev aften og stadig vi trillet

til frem av det dunkle steg kirke og spir

- lykkelig ned av karjolen vi glir !

Ja sommer på sommer år efter år

vi levde glade dage på Hægbostad gård

De yngste årgange lekte bak do -

i sandgropen rød vi bygde oss bo

I juli kom fødselsdage på rad

med vafler i stabler på svære fat

Dadda og Mia de svedte og stelte

mens kaffebordet på gresset vi dekte

nederst i haven i lindernes skygge

med vafler og kaffe vi kunne oss hygge

En morgen vi våknet av slåmaskins lyd

der ute satt presten i største fryd

og meiet ned gresset i årle stunder

mens ungdommen hviler og snorker og blunder

Kanskje med en rive vi hjalp lite grand

når selv vi syntes det gikk ikke an

men aldri lenger enn lysten oss drev

snart ned til elven og badet vi svev

Elven var grunn med glatte stener -

i høler og kulper vi oss fordeler

I sirtses drakter med kappepynt

blev ærbar blyghet og dyd forkynt

En dag når solen var varm og hed

på hi side av åna vi drog avsted

Trine og Sterkold skulde vi gjeste

et par så grotesk som i eventyr flest

Bak husene seg svaberg svarte

som Sterkold de stod og mot lettsinn advarte

Fremfor bredte seg blomster og voldhøi

så lette som Trine så opplagt til skøi

Med blåbærlier så bradt og så blå

oss lokket og drog til i tuen vi lå

og puttet inn bær så faste og søde

til maven ble stinn av sommerens grøde

På måneskinnskvelder først i august

mørke og varme med høstlig pust

til Lindehaugen ble henlagt kurtisen

mens Dagny sang smektende kjærlighetsviser

Hver fjortende dag prekte Karl i Eiken

Mange måtte finne han efter preken

og leserbørn kom med gaver til presten

med blåbær - i rosemalte tiner forresten

men også et knytte med en smørklatt så ussel

eller et par egg - versgo-inte nogen knussel

Hos Siri falt ventetiden ofte lang

og glade var vi når karjolen igjen kom i gang

og skranglet ivei mellom stengjerder høie

til hovedveien langs Sygne seg bøide

Ved Bjærland vi alltid ventet å få se

han som i rød stakk efter ungene sine skrek

Over Ollesmoen, Gyberg og Klovna så dyster

vi halvsov- vekte oss til liv og til lyster

De ellers oss muntret med Fjotlands tur

hvor den ekle Bernt Orta gjorde oss kur

I Hekkfjeld lå Borga med begge bryste ude

i samvær med presten, med jenter og gude

Også til Refsnes vi vandret over hei

Ingeborg og Karl viste alltid vei

Til Bærstøl vi drog på moltetur

Der var det de svarte så smilende lurt

«Me plar gå til vatnet-eller kor som helst!»

vi som måtte skjul for å føle oss frelst

Jeg tror aldri det regnet sommeren lang

solskinn fra morgen til solnedgang

Og glade dager med munter prat

rundt spisebordet med fulle fat

om kvelden koselig inne i stuen

for liv i leiren sørget presten og fruen

Som idag ser jeg Ingeborgs lattersprengte mine

når hun fortalte noe pussig om guttene sine

som da Alv kastet hen, ganske lett og forsiktig

«Kanskje Gud bet av osten!» - den morgen så riktig

da dødsstillhet hersket rundt frokostbordet

forat synderen skulle si omforlatelsesordet

Eller når Leiv takket så pent for ris

da løsnet smil på gladeste vis

Når Finn solgte kyss til høiest bydende

Margrethe Schjøtt betalte 25 øre pålydende

Da Rolv var i tvil om bisp eller ringer

da Heuch han til fremtidsvalget tvinger

Da Else hun ertet «den deilige mann»

til ungen blånektet - og satte på sprang

Slik førte hun alltid med lune an

med skøiersmil og med hjertelatter

med humør som ikke jeg fatter

hun styrte det hele og var vår venn

hun fikk ikke annet enn takken igjen

Heller ikke i aften har jeg annet å gi

min tale er blitt fattig og kan så lite si

av beundring og takk jeg i hjertet gjemmer

fra barndomsdage jeg aldri glemmer

henne som var min venn, både klok og god

så aldri jeg merket eller kunne det tro

hun var eldre enn meg i visdom og alder

På ære - det ekte visdom jeg kaller

At en søster er verdens aller beste venn

den grunnsten la hun dengang - og derfor takk igjen